Julestemning på bygda!

Nettopp kommet heim fra kyrkja. Det blir jo ikke jul uten at man har hørt det kristne julebudskap og tent lys på graven til de døde. Jeg tente lys, og ba en bønn om at mine bestforeldre (uansett hvor de befinner seg hen), har separate hjem.

Egentlig er jeg litt for gladkristen til å gå i kirken, men på julaften er det alltid hyggelig.

Ellers er alt ved det gamle her på bygda. Jula er ganske forutsigbar her i Bagn i Valdres. Fredag var det 35-årsfødselsdag for en kompis. Det endte som det pleier, med full stripping av tre av gutta boys. Det skjer forresten ganske ofte. Min veslesøster har den mest kjente festreplikken noensinne da hun var 14 år, da vår kompis begynte å strippe på hennes første fest i Reinli: "Gje deg a Steinar! Eg er berre 14 år!". Jeg fikk bare med meg en omgang med stripping, og da bestilte jeg drosjebil hjem. Den kom heldigvis ganske raskt til å være bygda, så jeg var hjemme til to.

Lørdag var jeg i dårlig form. Venninne-gjengen møttes til gløgg, sladring og pepperkaker hos venninne. Der var det en voldsom diskusjon om kjøkken siden ei venninne er i gang med å bygge hus, en annen har pusset opp hus og atter andre igjen er enten gift eller skal snart ha unge. Det er nok bare meg som er håpløst ubestemmelig og fortsatt drømmer om å reise jorda rundt. Og ikke om et visst type kjøkken med en viss type benkeplate.

I går var det pynting av tre, tv-glaning og besøk hos tante.

I dag har det vært enda mer tv-titting, pynting av meg selv og kirkegang. Snart skal vi opp til min bror for julefeiring. For første gang skal vi feire jul der. Men blir nok stas. Pakkene er klare, og det er jeg også.

I romjula blir det bygdefest, bygdefest og atter bygdefest.

Ha en riktig god julefeiring alle sammen!! :) :)

PS: Nå er det "varmt". Bare -9 grader. Huttetu.

Heim te mor (med en haug bøker i kofferten)

Tradisjonen tro, så pakker jeg med meg en haug med publikasjoner i kofferten som jeg har store planer om å lese i jula. En OECD-rapport om etterspørsel innenfor utdanningssystemet, en om individualisering av utdanningssystemet og en kvasi-liberalistisk publikasjon fra en tankesmie i USA (og jeg som ikke liker sånne streberaktige "jeg er små smart og har lest så mange bøker hør hvor flink jeg er-institusjoner" en gang). Fra jeg var student har jeg liksom alltid forsøkt å bruke jula til å lese ting jeg aldri får gjort ellers; med blanda hell. Denne julen er ikke et unntak, men nå tar jeg med meg rapporter og bøker som jeg egentlig burde lese på jobb, men vet jeg aldri vil få tid til. Jeg har også med meg lærebøker i spansk.

Kjenner jeg meg selv rett får jeg ikke lest en tøddel, men blir liggende foran tven, se på videofilm og spise meg smelltjukk på nøtter og loff med ost. Og riskrem.

Søstera mi trur ho er blitt smitta av giardia, og får ikke reist på polet hjemme i Valdres for meg, men må på sykehuset i stedet. Det vil si at jeg må kjøpe inn all alkoholen i Oslo, drasse det med på bussen og hjem til Bagn. Jeg vil ha pol hjemme! Jeg vil ha pol hjemme! (det er forresten kanskje noe jeg kan fikse som kommunepolitiker??)

Nå høres jeg sikkert fryktelig egoistisk ut.....

I kveld er det god gammaldags hjemmefest hos min kompis som (eg trur) fyller 35 år. Det er det fine med bygda. Alle aldersgrupper samla under ett tak. Der blir det folk fra 20 til sikkert folk på 50. Jeg elsker bygda! Mye mer avslappa! Og grisekaldt....:)

Nyutdanna og deprimert...

Mens andre nyutdanna blir kastet rett ut på et spennende marked der de må søke jobber, og overbevise potensielle arbeidsgivere om at akkurat de er den rette for jobben, så går jeg glipp av dette. Det er mulig jeg romantiserer jobbsøkeprosessen, men jeg har for søren aldri vært på et eneste jobbintervju i mitt liv. Og det er jo gøy å se på stillingsannonser, og det er faktisk mange jobber som ser spennende ut.

Jeg skal være glad for at jeg hadde en jobb å gå til med en gang jeg var ferdig utdannet (før jeg var ferdig faktisk), men det gjør jo livet mitt ganske forutsigbart. Og ja, jeg ser fortsatt etter mulige etterutdanningstilbud eller muligheter til å gjøre noe annet (og nei, jeg forlater ikke jobben før kontrakten utløper). Jeg er så redd for å gro fast. Som den landsens jente jeg er, så er frihet viktig for meg. I need space er et uttrykk som passer både for en geograf og liberalist, og jeg trenger ikke minst rom for å utvikle meg selv. Nettopp derfor trenger jeg noe mer. Jeg trenger både drømmer, og jeg trenger å vite at det fortsatt er mulig å lære noe nytt og bli litt smartere. Jeg trenger å se for meg en givende fremtid.

Fremtid og fortid. Nå er jeg i gang med å lese gamle referater fra debattene i Stortinget fra slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Det er noe av det artigste jeg har gjort siden jeg begynte her, og nå når alle de folkevalgte er borte har jeg tid til å gjøre sånt og å utvikle kunnskapen min. Verden har gått videre, og partiet har utviklet seg. Ikke minst har argumentasjonen utviklet seg. Men det er skremmende å se at for tjue år siden diskuterte de akkurat de samme tingene som vi gjør i dag. Med unntak av at FrP har tatt over SVs rolle i forhold til å mene at det satses for lite på høyere utdanning. Jeg skal jammen ta en titt på gamle referater om distriktspolitikk senere....jeg har en følelse av at jeg vil gremmes over argumentasjonen......:)

Jeg er litt deprimert....er ofte det ved inngangen til jula og ved utgangen av et nytt år. Jeg innbiller meg at noe trist og leit en gang skjedde ved inngangen til jula, og at dette sitter igjen i undebevisstheten min slik at jeg automatisk blir deprimert når jula kommer. Dessuten syns jeg ikke det er noe trivelig i Oslo, det er kaldt i leiligheten min og jeg lengter hjem. Til bygda. Til venner. Og til naturen. Inntil jeg kommer hjem skal jeg drømme om andre steder, andre tider og andre omgivelser. Og kanskje om at drømmemannen dukker opp i snøfonna og i kulden. Som Mr.Big i Paris.....*sukk* (gud, nå er jeg virkelig sentimental). Jeg skal nå kjøpe julegave til meg selv; skoesken med Sex and The city. Og da er kvelden reddet! :)

De ser jo ut som de har fått juling alle sammen

I går lekte jeg altså opprører. En person som hater alt, og spesielt foreldrene, samfunnet, vennene, skolen. Jeg har et ubegrenset sinne, og det eneste jeg finner trøst i er altså black metal. Omtrent slik må det føles å være 17 år, ha langt svart hår, svart sminke og ikke minst gå rundt i brudekjole på konsert og skjære seg selv i armen (som han duden i Turboneger ville uttalt seg).

Da jeg bestemte meg for å forsøke å bevege meg fra mitt trygge stabile bygdejenteliv til å reise på metal-konsert (altså; det er forresten mange på bygda også som har det fælt og liker metal), så fant jeg ut at jeg måtte se ut som jeg faktisk hadde peiling (jeg har ikke peiling). Så jeg investerte i en svart altfor stor hettegenser, metal-thigts og tegna meg alldeles svart rundt øynene. Jeg følte at jeg passa inn på konserten, men etter konserten stakk vi innom en kebab-sjappe (jeg spiste falafel; bare for å understreke at jeg ikke er blitt så crazy at jeg er begynt å spise dyr). Og så kommer det jammen en voksen dude forbi meg (han så kjedelig ut), og spør: "Var det en bra konsert eller?". jeg blir så sjokkert at jeg ikke klarer å svare, og tenker: "satan.-...hvordan kan han se at jeg har vært på konsert". Etter hvert kommer det en rekke andre fra freak showet inn på sjappa, og da hører jeg han pent kledde kjedelige herremannen si surt til kompisen sin: "De ser jo ut som de har fått juling hele gjengen!". Jeg fikk lyst til å gå rett bort til den kjedelige mannen og skrike han opp i ansiktet: "VI ER IKKE SOM DU TROR, din fordomsfulle kjedelige gamle mann. Du skulle bare visst hvor mye intelligens og klokskap vi har inni oss, selv om vi ser triste ut på utsiden". Jeg gjorde det ikke. Men jeg syns både det var litt skremmende og litt moro å bli plassert i båsen "de ser ut som de har fått juling alle sammen". Og jeg hadde litt lyst til å kjempe for imaget til alle disse freakene jeg føler jeg er blitt mine venner.

Interessant opplevelse for øvrig. Men nei; Sugarland, Dwight, Dolly, Trisha, Gretchen, Alan, Toby og Dixi Chicks er fortsatt mine favoritter. Bare så det er sagt. Nå bær det snart heim til jul. Til bygdeliv, bygdefest og -20 grader. Og der tør jeg nok ikke gå rundt å se ut som jeg har fått juling. Der er det tilbake til prektige, fornuftige, flinke, men beintøffe Hanne.

Nytt liv som fjortis-rocker?

Min nysprungne frihet har i dag resultert til at jeg har takket ja til å bli med på Marilyn Manson-konsert med Turboneger som oppvarmingsband. Jeg tenkte det kunne være et interessant sosiologisk prosjekt, og siden jeg er både nysgjerrig og lærevillig tenkte jeg at det ikke kunne bli annet enn gøy. Nå har jeg kjøpt meg giga college-genser og mangler bare lue/cap, så ser jeg ut som en perfekt fjortis.

For en country-elskende bygde-jente er det noe helt fundamentalt fremmed å gå på satanistrocke-konsert der de antageligvis drikker blod og dreper dyr på scenen. Og der musikken trolig er bråkete. Jeg vet jeg høres ut som jeg er 50 år. Dette er mitt første steg mot å løsne litt opp på mitt prektige ytre og indre, og gjøre slike ting jeg aldri ville trodd jeg skulle gjøre for kort tid tilbake. Det er hva vi kaller å leve! :)

Jeg er fri! Og har fått livet mitt tilbake!

Dei siste drøye året har vært preget av at jeg aldri helt har kunnet slappe av fordi jeg alltid har hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har jobbet nok med oppgave min. Da jeg fikk jobb på Stortinget i mars ble alt mye verre. Jeg har seriøst ikke hatt noe liv det siste halvåret. I tillegg til at jeg satte alt inn på å gjøre en god jobb som politisk rådgiver, så visste jeg at jeg også måtte fullføre utdannelsen min. Jeg aktet ikke å bli en av disse halvstuderte røverne innesperret på Stortinget og i politikken, som ikke klarer å få seg jobb utenfor det politiske system fordi politikken har tatt så mye tid at de ikke klarte å få seg en skikkelig utdannelse.

Da jeg sluttet i jobben min 30.september hadde jeg nøyaktig 1 1/2 måned å bli ferdig med masteroppgaven min. Det har vært ekstremt krevende uker! Men fy søren så mye jeg har lært. Og det har vært veldig interessant. Nå når jeg er tilbake i jobb på Stortinget, så kan jeg faktisk nå, etter å ha fullført alle eksamener, slappe av etter at arbeidsdagen er slutt. Jeg kan gå på shopping, gå på kino, være sammen med venner og ikke minst ta opp igjen min store drøm; nemlig å bli forfatter. Også skal jeg lære meg spansk! Vurderer også å begynne å danse. Det er så fantastisk å vite at man faktisk kan ta seg tid og samvittighet til slike ting.

På fredag hadde jeg altså muntlig eksamen. Av en eller annen grunn mente faktisk sensorene at oppgaven min både var god, og interessant lesing. Jeg vet ikke om de sa det bare for å være snille, men de ga meg i hvert fall en karakter som gir meg mulighet til å bli både forsker og søke en ph.d-grad i USA. Og det gir meg enda større frihet i forhold til muligheter senere i livet. Ellers er ikke karakteren viktig for meg, men å ha klart å fullføre denne oppgaven. Og ja; å skrive masteroppgave er faktisk fryktelig vanskelig!! Å skrive en oppgave der alt skal henge sammen, der teori og empiri må knyttes sammen og der man må bruke tillærte metoder på det man ønsker å tilegne seg lærdom innenfor, er faktisk vanskelig. Men jeg har lært mer på dette drøye året med oppgave, enn de seks årene jeg har studert tidligere. Jeg ville ikke vært det foruten, og nå er jeg altså ferdig!

Nå er det søndag. Jeg la meg tidlig i går, og er frisk og opplagt. I dag har jeg ryddet og vasket klær, hørt på musikk og bare slappet av. Snart skal jeg på shopping på Storo-senteret. Livet er fantastisk! Og etterpå skal jeg kose meg med håndball-finale. Og etter det igjen skal jeg sette meg ned for å lære spansk! Uten dårlig samvittighet. Uten å vite at det er noe jeg MÅ gjøre.

I morgen skal jeg sende oppgaven min til alle informentene i Indre Namdalen, sammen med julebrev. Det blir bare gøy! Og så håper jeg virkelig de kan bruke oppgaven min til noe, slik at jeg faktisk føler at jeg har gjort noe samfunnsnyttig!

Nyt søndagen alle sammen. Det gjør jeg!! :) :) :)

Angst og mediastrategi

Tok nå for første gang igjen en titt på oppgaven min. Både fordi jeg snart skal ha muntlig eksamen, og fordi jeg har funnet ut at det er på tide å gå til media for å få funnene mine kjent for publikum. Det ser ikke bra ut. Oppgaven er jammen preget av både dårlig språk, kommafeil og gudene veit hva. Jeg trudde faktisk den var bedre, men nå så jeg at jeg nok burde lest gjennom deler av den litt flere ganger før jeg leverte. Nå kaldsvetter jeg.

Det er også tid for å publisere oppgaven min elektronisk, og i den forbindelse må jeg lage et sammendrag. Jeg klarer ikke det. Jeg har mest lyst til å legge meg ned for å gråte fordi jeg føler den ikke fortjener et sammendrag. HUFF!!!

Jeg får håpe Nationen og Namdalsavisa finner den mer spennende. Kontakt er i hvert fall opprettet, så får vi håpe at oppgaven min har interesse utover å ligge usett i arkivene på Blindern.....

Nå trur jeg at jeg bør gå hjem å legge meg. Dette er ikke bra for psyken. Må være i godt humør, og mene at oppgaven min er knallgod når jeg skal snakke med journalister. Får håpe alt ser mye lysere ut i morgen tidlig!