Best å bo på bygda??

Her forleden kom en undersøkelse fra ssb gjengitt i Dagens Næringsliv som kårer Norges beste kommune å bo i. Rangeringen er basert på sånne indikatorer som sykefravær, andel skilt, andel som ikke lever i parforhold(!), anmeldte voldslovbrudd, antall gangveier, netto innflytting og ulike mål på tjenestetilbud som elever per lærer i grunnskolen.

Jeg har en stor mistanke om at andel som ikke lever i parforhold (altså de av oss som fortsatt bor alene) trekker poengsummen ned. Det vil si at stor andel enslige i følge denne undersøkelsen er et tegn på en ulykkelig befolkning. Så kan dere jo kjenne etter med dere selv; var dere lykkeligst da dere bodde alene eller da dere fikk inn nye medlemmer i hustanden? Vel...også kommer det til tjenestetilbud..jeg er sikker på at også høy lærertetthet trekker poengsummen opp, og da er det jo en smule paradoksalt at vi også vet at skoler der lærertettheten er lav (relativt sett) har bedre resultater enn kommuner med høy lærertetthet.

Jeg skal likevel gi denne rangeringen en sjanse...selvfølgelig vil det med all form for statistikk være feilmarginer og ting som er teit (for å si det på en akademisk måte), men det er uansett noe som kan leses ut av det, og når alle feil og mangler er tatt bort så vil denne rangeringen fortsatt si oss noe om hvor bra det er å leve i de ulike kommunene.

Jeg bestemte meg derfor for å gå gjennom alle kommunene jeg har bodd i, og se om rangeringen fra dn stemmer overens med min lykkefølelse da jeg bodde der. La oss ta det i kronologisk rekkefølge.

1. Bamble kommune (382/431).
2. Aurland kommune (25/431)
3. Sør-Aurdal (89/431)
4. Nord-Aurdal (278/431)
5. Lenvik kommune (397/431)
6. Trondhjem kommune (367/431)
7. Lillehammer kommune (333/431)
8. Oslo kommune (417/431)


Altså. Jeg bør altså ha vært lykkeligst de årene jeg bodde i Aurland kommune. Jeg husker jeg var lykkelig, og at jeg var veldig lei meg for at jeg ikke fikk begynne på skole der. De hadde en helt splitter ny skole med fine lekearealer ute. I stedet for måtte jeg begynne i den kjipe murklossen av en skole i Sør-Aurdal kommune som trolig hadde stått der siden besteforeldrene mine hadde gått på skole (og som fortsatt står der). Det var trist. Men jeg lærte meg å trives i Sør-Aurdal, og det er der jeg fortsatt føler meg mest hjemme. Og tross alt så er det den nest-beste av de kommunene jeg har bodd - i følge statistikken.

Ulykkeligst har jeg tydeligvis vært i Oslo. Denne byen med mange aleneboende mennesker, masse vold, sosialklienter, lav dekning av pleie- og omsorgstjenester og sikkert høy skilsmissestatistikk. Jeg bør derfor snarest pakke snippsekken min og komme meg tilbake til bygda. Og Luster kommune i Sogn og Fjordane er tydeligvis den kommunen jeg bør velge. Og siden jeg nå utdanner meg til å bli lektor kan jeg få jobb over hele landet, og kan bruke dns rangering når jeg skal søke jobb om et par år.

Av vennekommunene mine i Namdalen kommer Høylandet best ut. Og de har tydeligvis tatt denne undersøkelsen for god fisk oppi der. http://www.namdalsavisa.no/Nyhet/article3713936.ece

Slike undersøkelser er viktig for at Bygde-Norge skal få bekrefta at det tross alt er bra å bo på bygda. Når folkene (og spesielt jentene) flytter ut i hopetall, butikkene legges ned og kunnskapen uttynnes sakte men sikkert, så er det godt å kunne banke i bordet med slike undersøkelser slik at de som bor igjen kan få si - begrunnet i vitenskap - "det er tross alt bedre å bo her enn i storbyene". Den effekten skal man ikke undervurdere.

Jeg skal imidlertid innrømme at jeg, til tross for mange single mennesker og lite plass, har hatt mine lykkeligste år i Oslo. Hadde frihetsbegrepet og valgmuligheter vært en del av denne undersøkelsen tror jeg også byen ville fått en litt mer rettferdig behandling.

Lektor - jeg?

Okey...jeg innrømmer det glatt. Jeg har en tendens til å få plutselige ideer som jeg syns høres fryktelig gode ut, og som jeg setter i verk med én gang. Dette skjedde for noen uker siden da jeg fant ut at jeg måtte ha et annet bein å stå på om jeg plutselig skulle finne ut at jeg ville slutte med politikk. Eller (for ikke å uroe arbeidsgiver), så kan jeg si det på den måten at jeg følte jeg var i ferd med å stagnere i jobben siden det gikk mer og mer opp for meg at jeg manglet erfaring fra den virkelige verden. Jeg følte derfor at jeg trengte mer erfaring og praksis fra norsk skoleverk for å gjøre en bedre jobb, og for å bli flinkere til å utvikle politikken vår (som på sett og vis er en del av min oppgave selv om det blir altfor lite tid til det).

Dessuten har jeg jo alltid sagt: "Får jeg ikke en annen jobb, så kan jeg jo alltids begynne som lærer".

Vel...jeg skal ikke bli lærer. Jeg har allerede blitt bevisst yrkesstoltheten blant lektorer selv om jeg ikke er startet utdanningen ennå.

For å komme til poenget. Jeg tok kontakt med Høgskolen i Vestfold for ca en måned siden for å høre om det fantes noen mulighet til å få plass på deltidsstudiet Praktisk-Pedagogisk utdanning (PPU). De hadde egentlig fullt med venteliste, men trengte søkere med kompetanse i norsk (takk takk takk for mitt mellomfag i nordisk), og ba meg sende en søknad. For en ukes tid siden fikk jeg brev i posten om at jeg var tatt opp som student ved PPU med studiestart 22.august (og søknadsfristen var 1.april). Jeg fikk sjokk fordi jeg hadde slått fra meg tanken, men nå ser det jaggu ut som jeg er i ferd med å bli lektor i norsk. Også i norsk da!! Nå begynner det virkelig å gå opp for meg at jeg må begynne å lese norske klassikere igjen, og oppdatere meg på det språklige og litterære området. Etter 20 000 pensumsider på 1 1/2 år for leeeenge siden da jeg tok mellomfag i nordisk, fikk unge Blåfjelldal nok og har omtrent ikke lest kvalitetslitteratur siden den tid. Nå er det slutt på den tid. Nå skal jeg snart begynne å undervise i norsk på videregående - det viktigste faget av alle. Og jeg begynner å huske hvor glad jeg var og er i dette faget en gang. De årene jeg studerte nordisk var fantastiske, og alt jeg tenkte på var syntakstrær og feministisk litteratur. Og ja, jeg brant for det. Nesten like mye som jeg nå brenner for norsk distriktspolitikk.

Vel...studiet tar to år da, men første praksisperiode er allerede i oktober. Og dette blir gøy. Har allerede kjøpt masse pedagogikkbøker. Og selv om de er veeeeldig pedagogisk korrekte, blir dette interessant. Jeg skal bli lektor. Jeg skal bli lektor. Og jeg gleder meg sååååå!

Det kuleste med å bli lektor er at man kan begynne å arbeide hvor som helst i Norge (og mange plasser i utlandet også) - både på bygda og i byene. Alle har skoler, og alle har skrikende behov for lektorer med fagkompetanse i norsk (tror ikke det gjelder geografi i like stor grad). Selv om kanskje dialekta mi ikke vil slå like godt an på vestkanten i Oslo: "E rauta ikke, men e kjem frå bygda, og der æ mø opplært te å vise følkeskikk jævla byfølk". Regner med jeg setter meg i respekt fra første dag!! :)

Min forskning har nytteverdi!

Og hvem sier at en oppgave om distriktspolitikk i seks kommuner i Nord-Trøndelag ikke har samfunnsmessig nytteverdi? kom over dette på hjemmesidene til Røyrvik kommune. Her blir oppgaven min brukt som et utgangspunkt for bruk av næringsfond fremover, og benyttes som en referanse til hva som funker/ikke funker i regionen. STORT for en ung kvasi-forsker.

http://domino.adcomdata.net/apps/otiin/internett/Royrvik/k2000/k2pub.nsf/viewAttachments/C1256C7900467650C12573FB00343ECA/$FILE/08000486.pdf