Lektor - jeg?

Okey...jeg innrømmer det glatt. Jeg har en tendens til å få plutselige ideer som jeg syns høres fryktelig gode ut, og som jeg setter i verk med én gang. Dette skjedde for noen uker siden da jeg fant ut at jeg måtte ha et annet bein å stå på om jeg plutselig skulle finne ut at jeg ville slutte med politikk. Eller (for ikke å uroe arbeidsgiver), så kan jeg si det på den måten at jeg følte jeg var i ferd med å stagnere i jobben siden det gikk mer og mer opp for meg at jeg manglet erfaring fra den virkelige verden. Jeg følte derfor at jeg trengte mer erfaring og praksis fra norsk skoleverk for å gjøre en bedre jobb, og for å bli flinkere til å utvikle politikken vår (som på sett og vis er en del av min oppgave selv om det blir altfor lite tid til det).

Dessuten har jeg jo alltid sagt: "Får jeg ikke en annen jobb, så kan jeg jo alltids begynne som lærer".

Vel...jeg skal ikke bli lærer. Jeg har allerede blitt bevisst yrkesstoltheten blant lektorer selv om jeg ikke er startet utdanningen ennå.

For å komme til poenget. Jeg tok kontakt med Høgskolen i Vestfold for ca en måned siden for å høre om det fantes noen mulighet til å få plass på deltidsstudiet Praktisk-Pedagogisk utdanning (PPU). De hadde egentlig fullt med venteliste, men trengte søkere med kompetanse i norsk (takk takk takk for mitt mellomfag i nordisk), og ba meg sende en søknad. For en ukes tid siden fikk jeg brev i posten om at jeg var tatt opp som student ved PPU med studiestart 22.august (og søknadsfristen var 1.april). Jeg fikk sjokk fordi jeg hadde slått fra meg tanken, men nå ser det jaggu ut som jeg er i ferd med å bli lektor i norsk. Også i norsk da!! Nå begynner det virkelig å gå opp for meg at jeg må begynne å lese norske klassikere igjen, og oppdatere meg på det språklige og litterære området. Etter 20 000 pensumsider på 1 1/2 år for leeeenge siden da jeg tok mellomfag i nordisk, fikk unge Blåfjelldal nok og har omtrent ikke lest kvalitetslitteratur siden den tid. Nå er det slutt på den tid. Nå skal jeg snart begynne å undervise i norsk på videregående - det viktigste faget av alle. Og jeg begynner å huske hvor glad jeg var og er i dette faget en gang. De årene jeg studerte nordisk var fantastiske, og alt jeg tenkte på var syntakstrær og feministisk litteratur. Og ja, jeg brant for det. Nesten like mye som jeg nå brenner for norsk distriktspolitikk.

Vel...studiet tar to år da, men første praksisperiode er allerede i oktober. Og dette blir gøy. Har allerede kjøpt masse pedagogikkbøker. Og selv om de er veeeeldig pedagogisk korrekte, blir dette interessant. Jeg skal bli lektor. Jeg skal bli lektor. Og jeg gleder meg sååååå!

Det kuleste med å bli lektor er at man kan begynne å arbeide hvor som helst i Norge (og mange plasser i utlandet også) - både på bygda og i byene. Alle har skoler, og alle har skrikende behov for lektorer med fagkompetanse i norsk (tror ikke det gjelder geografi i like stor grad). Selv om kanskje dialekta mi ikke vil slå like godt an på vestkanten i Oslo: "E rauta ikke, men e kjem frå bygda, og der æ mø opplært te å vise følkeskikk jævla byfølk". Regner med jeg setter meg i respekt fra første dag!! :)