De ser jo ut som de har fått juling alle sammen

I går lekte jeg altså opprører. En person som hater alt, og spesielt foreldrene, samfunnet, vennene, skolen. Jeg har et ubegrenset sinne, og det eneste jeg finner trøst i er altså black metal. Omtrent slik må det føles å være 17 år, ha langt svart hår, svart sminke og ikke minst gå rundt i brudekjole på konsert og skjære seg selv i armen (som han duden i Turboneger ville uttalt seg).

Da jeg bestemte meg for å forsøke å bevege meg fra mitt trygge stabile bygdejenteliv til å reise på metal-konsert (altså; det er forresten mange på bygda også som har det fælt og liker metal), så fant jeg ut at jeg måtte se ut som jeg faktisk hadde peiling (jeg har ikke peiling). Så jeg investerte i en svart altfor stor hettegenser, metal-thigts og tegna meg alldeles svart rundt øynene. Jeg følte at jeg passa inn på konserten, men etter konserten stakk vi innom en kebab-sjappe (jeg spiste falafel; bare for å understreke at jeg ikke er blitt så crazy at jeg er begynt å spise dyr). Og så kommer det jammen en voksen dude forbi meg (han så kjedelig ut), og spør: "Var det en bra konsert eller?". jeg blir så sjokkert at jeg ikke klarer å svare, og tenker: "satan.-...hvordan kan han se at jeg har vært på konsert". Etter hvert kommer det en rekke andre fra freak showet inn på sjappa, og da hører jeg han pent kledde kjedelige herremannen si surt til kompisen sin: "De ser jo ut som de har fått juling hele gjengen!". Jeg fikk lyst til å gå rett bort til den kjedelige mannen og skrike han opp i ansiktet: "VI ER IKKE SOM DU TROR, din fordomsfulle kjedelige gamle mann. Du skulle bare visst hvor mye intelligens og klokskap vi har inni oss, selv om vi ser triste ut på utsiden". Jeg gjorde det ikke. Men jeg syns både det var litt skremmende og litt moro å bli plassert i båsen "de ser ut som de har fått juling alle sammen". Og jeg hadde litt lyst til å kjempe for imaget til alle disse freakene jeg føler jeg er blitt mine venner.

Interessant opplevelse for øvrig. Men nei; Sugarland, Dwight, Dolly, Trisha, Gretchen, Alan, Toby og Dixi Chicks er fortsatt mine favoritter. Bare så det er sagt. Nå bær det snart heim til jul. Til bygdeliv, bygdefest og -20 grader. Og der tør jeg nok ikke gå rundt å se ut som jeg har fått juling. Der er det tilbake til prektige, fornuftige, flinke, men beintøffe Hanne.