Krise!

Jeg skulle avslutte dagen med en spasertur for å klarne tankene. Da skjer det som ikke må skje. Hundre meter nede i bakken tråkker jeg over. Og ikke bare litt, men sånn skikkelig "slik at du hører leddene og beina knake og ikke skjønner hvordan du skal klare å gå videre-tråkke over". Tøff i trynet som jeg er tenkte jeg at jeg skulle fortsette spaserturen, men da jeg skjønte at beinet ikke var egnet til å stå på en gang kom denne tankene til å rutsje gjennom hjernen min: "Å nei; nå kommer jeg til å ha blått og hovent bein når jeg skal til Ibiza. Jeg kommer jo ikke til å ha draget i det hele tatt". Ikke tenkte jeg: "Å nei; hvordan skal jeg klare å kjøre 700 km hjem på søndag", "Å nei; hvordan skal jeg klare å komme meg hjem" eller "Å nei; kanskje beinet er forstuet". Neida...jeg tenkte som vanlig kun på utseendet mitt. Lenge leve forfengeligheten!