Uvæææ...spøkelsesby!

Miljøverneren Hanne har fått en ting for råning. Ja, dere kan le nå. Jeg som forsøker å redde verden ved å være vegetarianer, handle alle klærne mine på loppemarked og gå til byen i stedet for å ta trikk. Jada; jeg har blitt hekta på bilkjøring. Skulle ikke mer til enn tre dager med leiebil skikkelig utpå landet! Jeg som alltid har hatet biler og hatet å kjøre bil har begynt og trives med å sette ut på veien, legge skog og lange veistrekninger bak meg med Alan Jackson på cd-spilleren. Da føler jeg meg fri!

I går var jeg på shopping i Namsos (gadd ikke engang sjekke om det gikk buss, men tok automatisk bilen). Det var kult. Fikk meg til og med en kaffe latte. For det er faktisk ikke en urban myte at de ikke har kaffe latte på bygda. Det er sant! Men i Namsos hadde de kaffe latte, og det med sugerør til og med.

I dag måtte jeg også finne en plass jeg kunne kjøre bil til. Og nå kommer vi altså til hvorfor overskriften er som den er. Søndagsturen min gikk til Skorovatn. Et nedlagt gruvesamfunn. Og det var sært altså. En stor by (eller ikke by da..men et samfunn, og temmelig stort relativt til andre ting oppi her) der ingen bor lenger. Der står tomme hus, en tom skole, en tom brannstasjon og et tomt samfunnshus. Når gruvene ble lagt ned for ca ti år siden forsvant hele livsnerven i lokalsamfunnet, og det skjedde over natten. Omtrent i løpet av noen timer forlot folk Skorovatn for å søke jobbe andre steder, og til slutt var ingenting igjen. Nå blir boligene bare brukt til feriehus for noen få mennesker. Ellers er det helt dødt i Skorovatn. Kommunene Røyrvik og Namsskogan opplevde en enorm nedgang i folketall; en nedgang på over 100 prosent over noen få år, og nå bor bare ca 500 mennesker igjen i Røyrvik kommune som ble råkt av ikke bare en gruvenedleggelse, men to.

Det samme skjer i landbruket. Forskjellen er at det ikke skjer så raskt. Når industriarbeidsplasser forsvinner, så skjer det fort. Når landsbruksarbeidsplasser forsvinner så tar det tid. Men sakte men sikkert blir livsnerven tatt vekk fra mange bygdesamfunn ettersom landbruksarbeidsplassene forsvinner. Skremmebildet er at det skal gå med de stedene som er avhengig av primærnæringene som det er gått med Skorovatn; at de blir spøkelsessamfunn som kun er til glede for turister et par uker i året.