Ei levende fjellbygd

Etter at jeg hadde vært i Namsskogan på onsdag skulle jeg kjøre over fjellet til Røyrvik kommune. www.royrvik.kommune.no En kommune som kanskje er mest kjent for bare å ha mobildekning i kommunesenteret(!). Ellers er også denne kommunen berørt av nedleggelse av en gruve, og det så sent som i 1998. Bare 500 mennesker bor igjen i Røyrvik kommune (av disse arbeider 98 i kommunen), og den er med det den minste kommunen i Indre Namdalen.

For å komme deg til fjellkommunen Røyrvik så må man over snaufjellet. Noe jeg trudde var uproblematisk. Helt til jeg måtte stoppe bilen midt oppe på snaufjellet fordi jeg ikke så noenting. Det blåste så mye at sikten ble borte, og i tillegg var veien omtrent snødd bort. Jeg var så redd at jeg bare måtte gi opp og stoppe bilen. Slik satt jeg i bilen min på snaufjellet og gråt fordi jeg trudde jeg kom til å bli værende der. Ikke var det mobildekning der heller, og ikke en bil i sikte. Til slutt måtte jeg bare ta meg sammen, se på meg selv i speilet og si: "Hanne! Ta deg sammen jente! dette er ikke farlig; så vis at du klarer deg i verden". Så jeg kjørte videre i snåføyka i ca 20 km i timen. Problemet når det er snøstorm er at selv om du ikke ser noe og vil kjøre sakte, så må du holde et visst tempo for ikke å kjøre deg fast i snøfonnene som ligger i veien.

Så jeg kom meg da videre, og midt oppe på snaufjellet møter jeg på en tunnel. Og da ble jeg seriøst svinredd. Men jeg måtte jo bare kjøre inn i tunnelen. Og alene i en svart tunnel midt oppe på snaufjellet er heller ikke moro. Og spesielt ikke når du kommer til enden av tunnelen og den er stengt! Da fikk jeg panikk! Men det viste seg at porten åpnet seg automatisk, men den l0t vente seg på. På andre siden av tunnelen var veien like usynlig som før tunnelen, og da forbannet jeg hele kommunen: "Hvorfor i alle ¤%&#¤&% bor folk borti her? Kan dere ikke flytte til byen som normale folk?" Jeg var roet meg ned innen jeg nådde kommunehuset i bunnen av fjellsokket, så møtet med ordfører og næringskonsulent gikk heldigvis bra og var veldig hyggelig. Turen tilbake (samme vei) vil jeg ikke en gang snakke om.

Selv om jeg var redd. Selv om jeg var fortvilet. Selv om jeg gråt. Så er jeg veldig glad for at jeg fikk denne turen i snøføyka. Fordi det setter ting i perspektiv. Du får virkelig kjenne utfordringene til en liten fjellkommune på kroppen. Hvor sårbar den er. Og hvorfor det er så forbaska vanskelig å drive næringsvirksomhet der. Ingen hovedfartsåre går gjennom kommunen, ingen jernbane. Bare helt isolasjon. Ikke en gang mobildekning har de i denne kommunen. Og ønsker vi at folk skal bo slike steder, så vil det nødvendigvis koste mye penger. Spørsmålet er om det norske folk er villig til å betale den prisen. Akkurat der har jeg mine tvil.