Unge frk Surrehue

Nå har jeg nettopp vaska favorittjeansen min. Den ble ren, selv om jeg glemte å ha vaskemiddel i vaskemaskina. På mandag skulle jeg lage pizza, og glemte å ha gjær i deigen. Jeg vet ikke om dette er et tegn på at jeg begynner å bli gammel, trenger ferie eller om jeg bare er litt uoppmerksom i blant. Det går ofte litt fort i svingene med unge Blåfjelldal, og da glemmer man et og annet på veien frem mot målet.

Jeg lurer på om jeg trenger å slappe av ånkli når jeg har fri, og ja, jeg har gitt det et forsøk. Hver onsdag er jeg på yoga, og i begynnelsen av hver time er det ca ti minutter med avspenning. Mens alle andre ligger avslappet og forsøker å høre palmesuset, så går det omtrent som sånn oppe i huet mitt: "søren, jeg glemte å sende den mailen på jobb i dag. Det må jeg gjøre når jeg kommer hjem. Pokker, jeg har dobbeltbooket tirsdag neste uke; jeg glemte jo helt at jeg skal i formannskapsmøte. Når var det forresten jeg skulle opp til Indre Namdal igjen? Jeg må huske å bestille togbilletter. Nei...nå er jeg blitt altfor tjukk; nå må jeg slutte å spise så masse dårlig mat."

Vel, som dere sikkert skjønner så er det en ting som preger livet mitt mer enn noe annet: bekymring. Jeg bekymrer meg for alt. Alt fra til at jeg har spist for mye til middag, hva jeg vil med livet mitt, at jeg har gjort noen feil på jobb, hva jeg skal finne på under politisk debatt på landsmøte i FpU, til dårlig økonomi og en mastercardregning som virker uoverkommelig og til hva jeg skulle funnet på om jeg ikke orket å jobbe på Stortinget lenger.

Mer enn noe bekymrer jeg meg imidlertid for å gjøre feil. Skrive noe feil, si noe feil som kan sette meg, partiet mitt eller de jeg arbeider for i et dårlig lys. I blant er jeg så redd for å feile at jeg ikke en gang tør å prøve.

Vel...nå har jeg prøvd noe nytt. SV hadde en kronikk om privatskoler i mandagens Dagblad. Vanligvis ville jeg forøkt å svare gjennom de jeg jobber for, men siden ingen er på jobb og ikke er tilgjengelig på mail, tenkte jeg at jeg kunne forsøke i mitt eget navn. Jeg tenkte som så at det er vel ingen som gidder å trykke en replikk av et håpløst sentralstyremedlem i FpU, så jeg hadde ingenting å tape. Så jeg sendte av gårde bare for å teste. Og det funka, og kom på trykk i dag. Moralen her er ikke at dette er noe stort; men at det ikke skader å prøve noe nytt i blant. Og vær da for guds skyld ikke så redd for å tråkke feil i blant unge dame. Jeg er jo sååå flink. Og er det noe jeg kan (og som jeg vet jeg kan), så er det å skrive norsk på en morsom, fengende og interessant måte.

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/03/19/530130.html