Tilbake på bygda

Ti dager i Washington dc, og så tilbake til Norge: Vips, så er jeg blitt b-menneske. For meg som eeelsker å stå opp tidlig om morgenen (gjerne før klokka seks), og som arbeider mest effektivt i timene før klokka 10 på formiddagen, så er det grusomt når man fortsatt er trøtt klokka åtte. På onsdag forsov jeg meg til jobb. Jeg våkna ti over ti av at telefonen ringte, og hadde ikke den ringt så hadde jeg trolig sovet ennå. Det finnes ikke noe flauere enn å forsove seg, og da er det tross alt bra man har en sjef som ler når man kommer snublende inn på kontoret sitt klokka elleve.

For oss som kommer fra bygda, så er vi jo liksom vant til at man må opp klokka fem til fjøsstellet. Og det er en grunn til at folk fra bygda ikke reiser til andre siden av jorda på ferie. Da blir vi helt i ubalanse når vi er tilbake igjen, og da får ikke dyra mat når de skal når vi kommer tilbake igjen (vel...nå er det jo faktisk ikke mulig for bønder og småbrukere i det hele tatt å ta seg fri for å reise vekk - for hvem skal da ta over fjøsstellet? Avløsere flømmer det jo ikke akkurat over av her...). Så ja; vi blir a-mennesker når vi kommer ut i den virkelige verden.

Den siste uka har jeg vært mer sliten enn noengang før. Jeg har ikke fungert på jobb, jeg har vært hissig og jeg har vært ukonsentrert. Det hjelper jo ikke akkurat på at en dustete politisk sak har tatt mesteparten av konsentrasjonen min heller - så jeg har, for å si det sånn, tatt problemene mine med meg i senga (og nei, jeg snakker ikke om en mann). Så når man i tillegg til å være i ulage av tidssoner, i tillegg må tenke på at om det virkelig er mulig for folk å ha helt dustete politiske meninger og ikke skjønne at de tar feil, da blir man i ubalanse.

Jeg har ALDRI gledet meg så mye til å komme vekk fra Oslo som nå. Så ja, nå er jeg hjemme. Eller heime. I Valdres. Var i kommunestyre/folkevalgtopplæring i Sør-Aurdal i dag. Og skal være heime hele helga. Bare slappe av. Med Hillary-bok. Kjøpte en biografi om Hillary i Washington dc, og er nå kommet til der hun og Bill er frem og tilbake i sitt kjærlighetsforhold, men til slutt bestemte hun seg for å gifte seg med han. Til tross for hans svakheter. Jeg sippa som en tenåringsjente med kjærlighetssorg under det kapittelet. Huff. Jamen sa jeg feminist (JA til sterke kvinner som lykkes i ensomheten og ikke tomsomheten, og ikke trenger noen mann for å nå våre drømmer og mål!). Men nå heier jeg bare ennå mer på henne. Blir hun president, så gjør jeg alvor av mine drømmer om å flytte til USA. Men til bygda selvfølgelig (i hvert fall ikke en plass mer urban og større enn Nashville:)).

Og neste uke blir gøygøygøy

søndag-mandag: superbowl-party
mandag: spanskkurs starter! :)
tirsdag: Supertirsdag i USA og valgvake. Og møte med amerikansk ambassadør for å diskutere valget.
onsdag: yoga (og sikkert kjempetrøtt)
torsdag: kommunestyre
(helg: fylkesårsmøte i Oppland FrP...blir sikkert gøy det også..)