Forord

Helt siden jeg begynte som geografistudent i Trondheim har jeg visst at jeg skulle skrive masteroppgave om Bygde-Norge. Min interesse ble tent på grunnfag der vi lærte om befolkningsmønster i Norge, og det gikk opp for meg at hovedproblemet for distriktene ikke er at folkene flytter ut, men at kompetansen forsvinner.

Indre Namdal er et typisk uttynningssamfunn der kompetanse forsvinner sammen med innbyggerne. Imidlertid er det alt annet enn destruktive tanker som preger menneskene som bor der. Til tross for, etter min mening, sentrale overgrep mot regionen når det gjelder vern og kjerneområder for rovdyr, så er det en enorm positivitet som råder. Takk til alle seks ordførerne for utrolig morsomme og lærerike samtaler, og takk for deres ærlighet. Uten deres informasjon ville jeg aldri klart å fullføre denne oppgaven. Takk også til alle næringskonsulentene i kommunen, og til Lierne næringsselskap. Dere har øst av deres kunnskap slik at jeg har fått dannet meg et helhetlig bilde av regionen. Takk til Innovasjon Norge Nord-Trøndelag, takk til Indre Namdal regionråd og takk til Nord-Trøndelag fylkeskommune.

Takk til min veileder Bjørnar Sæther, som har gitt meg uvurderlige innspill spesielt i sluttfasen av arbeidet. Du er kanskje ikke alltid enig med meg, men har fått meg inn på rett spor når jeg har forsøkt å ta noen snarveier (og spesielt innenfor teorien).

Sist men ikke minst. Takk til bedriftene i Indre Namdalen. Takk for at dere står på, og bidrar til at regionen skal vokse, både økonomisk og befolkningsmessig. En spesiell takk til bedriftene jeg snakket med. Dere forklarte meg hva det innebærer å drive en bedrift langt unna markedene.

Takk også til mine foreldre for økonomisk bistand under mine besøk i Indre Namdal. Når man er student, så er kostnadene til leiebil uoverkommelig om man ikke ha snille foreldre. Takk også til min arbeidsgiver det siste halve året for å gi meg fri til å fullføre oppgaven, og for at jeg fikk bruke kontor og IKT-fasiliteter under studiepermisjonen.

Takk for at lange avstander fikk øynene mine opp for hvor avhengig folk i distriktene faktisk er av bilen. Selv om jeg er vokst opp i Valdres, så gikk det først opp for meg under mine besøk i Indre Namdal hvor lite fri og hvor immobil man er uten bil der oppe. Så til ordføreren som spurte meg et retorisk spørsmål: ”Skal vi liksom ha dårlig samvittighet vi som er avhengig av bilen – når de der nede driver med det derre rallygreiene sine?” Nei; dere skal aldeles ikke ha dårlig samvittighet!

Det jeg husker best fra tiden jeg har tilbrakt i Indre Namdal er da jeg skulle kjøre over en fjellovergang til Røyrvik, der det var full snøstorm” og veien var i ferd med å snø bort. Jeg måtte stoppe bilen og brøt ut i hysterisk gråt, og skrek: ”Hvorfor i huleste verden bosetter folk seg borti her?”. Så bestemte jeg meg for at dette skulle jeg klare, startet bilen, og kom meg utrolig nok over fjellet og til Røyrvik. Denne episoden beviste for meg at man klarer det man vil klare om viljen er sterk nok. Slik som jeg nå klarer å levere masteroppgaven min. Og slik som jeg er sikker på at det er mulig å snu utviklingen i mange rurale områder i Norge!

Hanne Maren Blåfjelldal
Oslo, 20.november 2007.